Fødselen.

Eg var veldig spent på korleis ein fødsel kjentes ut. Ein høyrer så mykje. Eg lura på kor vondt det eigentleg kunne vere, i og med at folk gjer det gong på gong. "Sååå ille kan det ikkje vere", sa eg. 

Eg tok feil.

Men til tross for at eg syntes det var ganske så vondt, heilt frå det starta på kvelden 18.desember 2015, så var eg bestemt på at eg skulle gjere det utan epidural. Natt til 19. kjørte me til Ahus, men blei sendt heim att. Riene var ikkje hyppige nok. Eg var så redd.

Heile 19.desember var fylt med rier, og mange telefonar til sjukehuset. På kvelden kjørte me dit att, fordi eg syntes det var for skummelt å vere heime. 

Dei trudde ikkje at det blei noko fødsel på meg med det første, men dei gav meg tilbud om å få bli der (sammen med ei dose morfin) slik at eg skulle få sove. Hadde tross alt ikkje sove på eit døgn. 

Morfinen hjalp ikkje.

Klokka 03. natt til 20.desember var eg endeleg i aktiv fødsel og nattevaktene sa ho kanskje kom før dei gjekk av vakt. 

Det gjorde ho ikkje.

Klokka 11. den søndagen måtte eg "krype til korset" og få epidural. Hipp hurraaaa! Det var fantastisk. Så dum eg var som venta med det ;)

Etter ein time med søvn var det på tide å få ho ut. Det var slitsomt, men ingenting i forhold til kva eg allerede hadde vore gjennom. Ho kom ut, som ein liten supermann med den eine hånda først, etter berre fire press.

Ja, det er noko ein må gjennom, men fytti så stolt eg er! :)

3 kommentarer

Iselin Renée

23.01.2017 kl.13:54

Gratulerer så mye :)

Henniie

23.01.2017 kl.14:26

Det er så rart og lese andre sine fødselshistorier. Det er så mye som er ulikt, samtidig som det er SÅ mye som er likt. Jeg hadde også bestemt meg for at epidural skulle jeg absoulutt ikke ha. Fordi jeg liker ikke spøryter. Jeg hadde hørt nok om den 10 cm lange nålen som skal dypt inn i korsryggen din. Og at du må sitte helt stille. At beveger du deg og de bommer, da virker den ikke. Så nei takk.

Vannet gikk først med første mann. Jeg dro på sykehuset for å ha sjekka at det faktisk var fostervann som hadde gått. Før jeg kom så langt som til sykehuset ble jeg drit sur på mannen og sa at han skulle snu! For jeg hadde ikke tenkt og komme på sykehuset og få vite at jeg bare hadde tisset på meg! Vet du hva, liksom!! Men det var fostervan, og jeg ble lagt inn. Men ingenting skjedde. Ikke fredagen. Ikke lørdagen. Ikke natt til søndag. De var sykt stressa. Det var ikke bra at det var vannavgang og ingenting skjedde. Så jeg fikk modningstablett. For DA skulle ting starte. Nei. Jeg fikk en til. Nei. Jeg fikk drypp og kunstige hormoner som skal sette i gang riene. Nei. Jeg hadde sånn bånd rundt magen for å måle hjertefrekvens på mageboeren og sammentrekninger i livmoren. Masse liv, ingen rier. De sjekket meg en time senere. Fortsatt samme målingene - men jeg hadde plutselig full åpning! Og 25 minutter etter på hadde jeg et lite barn på brystet!

Med andre mann, så kjente jeg første rien klokka 01:10. Jeg forstod det med en gang. Men jeg hadde hørt at det var sånne modningsrier og ting kunne gå over etter en times tid. Så jeg lå i sengen.. lenge.. skrev ned hver gang jeg hadde noe. Lå på mellom 12 og 8 minutter mellom hver. Jeg gikk for å finne meg en paracett. For å prøve og sove litt. Det skulle jo ikke skje med en gang. Jeg ringte føden. Lurte på når jeg skulle komme inn. Sa at riene hadde begynt. Hun sa hun var usikker. Men ikke før det var 5 minutter mellom hver. Klokken var da ca kvart på 3. Et kvarter senere vekte jeg mannen og bad han pakke uti bilen. Sånn vi slipper og stresse sånn. Klokken kvart over tre/halv fire var vi i bilen. Klokken 04:10 var jeg på føden på fødestuen. Klokken 04:55 var lillebroren født. Gikk fort. Kom sammen med vannet han.

Neste gang, fikk jeg streng beskjed om å komme på første ri.

Vivian

23.01.2017 kl.21:57

Så bra du tok epidural til slutt og gratulerer så mye :)

Skriv en ny kommentar

hits